Bokklubbmøte: Våke over dem som sover av Sigbjørn Skåden

Våke over dem som sover av Sigbjørn Skåden

Look how black the sky is, the writer said. I made it that way.

Bret Easton Ellis, Lunar Park

Moralen er en motstand man møter i arbeidet, det er noe som hemmer oss og som vi må frigjøre oss fra.

Håkon Bleken i Om kunst av Lotte Konow Lund

Hjelp, det er vernissasje!

Det mest provoserende i Våke over dem som sover er at hovedpersonen ved flere anledninger leser sammenhengende over lang tid. «I over tre timer ligger han stille og leser.» (s. 84) Han bruker tre økter på Lunar Park av Bret Easton Ellis, det er i gjennomsnitt over hundre sider per lesestund. Foruroligende.

Neida, selvfølgelig er ikke udelt oppmerksomhet det mest provoserende i romanen. Det mest provoserende er at jeg føler meg lurt inn i en dømmekraftsknipe av hovedpersonen og hans kokko kunstneriske prosjekt. Uavhengig av om jeg avfeier det som moralsk forkastelig eller godtar at målet helliger middelet, føler jeg meg som en del av det. YUCK.

Uansett! I romanen følger vi i nåtiden filmkunstneren Amund som drar til Kautokeino for å undervise litt på ungdomsskolen og lage et verk til en utstilling. I annethvert kapittel fortelles samtidig biter av Amunds slektshistorie fra1900-tallet, under høydepunktet av Norges tvangsassimilerende fornorskingspolitikk.

Leseren har ikke innsyn i Amunds underliggende tanker og motivasjoner, og må derfor nøste seg innover i grumset hans ved å tolke handlinger, samtaler, familiehistorien og kanskje spesielt Amunds norsksamiske språkreise. Det får fortellinga til å rulle godt, og selv om jeg iblant måtte myse som når jeg ser på skrekkfilm og aner en faretruende skygge i speilet, føyk sidene raskt unna.

«Gjør det egentlig en forskjell at dette er kunst?»

Er de romantiske og seksuelle krenkelsene Amund begår i kunstens navn en parallell til kulturelle, språklige og fysiske overgrep begått mot samene? Og er den etterlengtede snøen en avdekking eller en tildekking? Ikke veit jeg.

Noen partier i boka blir i overkant tydelige, synes jeg, som for eksempel slangen i monteret og samtalen Amund har med en tidligere kunststudiekamerat, om hva han kan tillate seg i kunstens navn. Er vi sikre på at Amund ikke bare er en klassisk mannsgrisete pervo?

Og på den andre siden: Er det ikke litt feigt ikke bare av kunstneren Amund å avslutte utstillingsfilmen akkurat der han gjør, men også av forfatteren å la det være opp til leseren å bestemme hvor grovt overgrepet var?

Fire favoritter fra romanen:

  1. Samspillet mellom ung jente og voksen mann. Herregud, hvem har vel ikke sittet i en bil man ikke burde sittet i og fått et kontantkort man ikke burde fått og følt seg som den voksneste 14-åringen av dem alle? Herregud, det er så lett å være byttedyr når man ikke vet at man er byttedyr?
  2. Beksrivelsene av nordlige bensinstasjoner og nipsbutikker SKINNER.
  3. Fotballhevnen.
  4. Onanien.

Hvordan ville ditt totalt moralsk forkastelige kunstprosjekt sett ut?

Hilsen Siri
@sirivil
sirivilberg@gmail.com

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.